Màrkomeannu 2009 i bilder
Noen veier er smale, men ingen er så smale og svingete som veien til Màrkomeannu
foto: Ca.Strømsnes
Gállogieddi
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
Sigbjørn Skåden m/3.83 meter musikk
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
Anders Bongo: Vinner av Joikebattle 2009
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
Festivalkruset og Ca.Strømsnes takker for i år
foto: Ca.Strømsnes
Finale
Klokka er sånn omtrent kvart på sju når de første tonene fra Marthe Valle treffer oss der vi sitter på bakerste benk i solskinnet. Vi er klare for finalen og har ikke tenkt å gi oss før det lysner og i nord-Norge kan det være et problem midtsommer så jeg regner med at vi blir her til kalenderen kan fortelle oss at det er søndag. Jeg har alltid likt Marthe, både før hun ble kjæreste med nabogutten og etter at de gjorde det slutt, og når hun ber oss om å smile så smiler vi og ler mens vi i skjul åpner den forbudte boksen i sekken og heller innholdet over i medbrakte festivalkrus. Bak oss står skumle vakter i grå uniformer og jeg må innrømme at jeg synes det er litt sært å måtte smugdrikke på festival, men på den andre siden så får det meg til å føle meg ung og ellevill når neste artist byr på joik og munnharpe. Onkel Isak danser.
Det er masse folk på sletta og det er liv i alle bodene. Jeg innbiler meg at det er mindre folk i år enn det var i fjor, men det kan være at jeg i fjor ble så overrasket over hvor mange som hadde tatt turen til det jeg trodde var en bygde-samling for spesielt interesserte. Jeg tok feil i fjor og vi setter oss ned på gresset blant festdrakter i alle farger når det er klart for neste artist som for meg ender opp med å bli årets konsert-høydepunkt når vi med forundring og begeistring fryder oss over det vevre vesenet som lager disse fantastiske armbevegelsene akkompagnert til en miks av jazz, funk, joik og rock. Jeg er målløs!
foto: Ca.Strømsnes
Stemningen er på topp når det faktisk begynner å bli skumring ute når siste band byr opp til dans og jeg skjønner at det er sant det som de sier at samer er veldig glad i å danse.
foto. Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
På vei ned til toalettet møter jeg onkel Isak. Han smiler og sier han har det bra når jeg treffer den lange køen som beveger seg usedvanlig fort i likhet med resten av kvelden og før jeg vet ord av det er siste konserten ferdig og vi sitter rundt leirbålet med øl og blir tilbudt tørka reinkjøtt av jenta med festivalens fineste poncho.
Klokka tre takker vi for oss for siste gang i år. Det vært noen fantastiske dager med herlig musikk, nydelig utsikt, strålende vær og god stemning. Takk for i år, takk for at du leste og så gjenstår det bare å si: Vi sees til neste år!!
Vi pakker sekken og gjør oss klar
Jeg pakker planene i sekken sammen med ullgenser, paraply, kamera, program og festivalkruset. Jeg er klar for årets siste akt av sommerens vakreste eventyr som begynner om nøyaktig to timer når nabo-drosjen kommer og henter meg for å frakte oss trygt forbi hovedveien, gjennom den smale veien med alle svingene og opp til bakkene. Jeg har kjørt den veien for siste gang i år for når paraply og festivalkruset er med så er det duket for en fuktig aften sammen med gode venner til lyden av god musikk.
Sees på sletta i kveld for siste gang i år og husk: at selv om stemningen ved bålet er aldri så god så kan likevel heimkoken være dårlig, at det å sove i lavvo når det er sol ute er ikke bra for søndags-formen, grav deg ned i tide og det er aldri for sent å snu.
foto: Ca.Strømsnes
Adjàgas
Han ser ut som en 80-talls rocker. Hun ser ut som en finsk rakettspion. Sammen er de Adjàgas og når de virkelig trår til bærer stemmen hennes så langt du kan se og litt til. Sletta som tidligere i dag var full av unger er nå tatt over av festkledde mennesker i alle aldre og i alle farger. Jeg kikker ned på mine slitte olabukser og minnes den sommeren jeg hadde vært på ferie i Vadsø og gråt mine bitre tårer da mamma kunne fortelle meg at en slik fin en festdrakt kunne jeg ikke få. Den sommeren var jeg mye trist. Jeg er ikke trist i dag. Jeg er glad for å få ta del i noen jeg ikke er en del av og jeg beundrer språket som kommer ut av den lille, tynne, jenta i sort som står på scenen. Jeg lurer på hva hun egentlig sier når musikken endrer karakter og folk begynner å danse. Jeg tenker at folk som er tradisjonelle egentlig er veldig utradisjonelle og smiler når de beveger seg i takt med moderne joik og tunge rytmer som veklser mellom myk røst og sarte toner som midtfjords skifter kurs og forvandler seg til sterke krefter som kan bære det meste.
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
Det er kommet saker og ting i alle bodene nå. Jeg kikker litt rundt for jeg leter etter en slik poncho som hun har hun som tar bilder og som har bodd i samme gate som meg i Urbania, men jeg kan ikke finne noe og den gamle damen som sitter i boden snakker ikke norsk. Jeg smiler og går videre. Videre til sølvsmykker, reinsdyrkjøtt, bøker og samiske klær før jeg setter meg ned med en kopp kaffe til de siste toner av Adjàgas og summingen av stemmer som blander seg og blir til en salig miks av alt og livet på sletta. Om noen hadde fortalt meg for tre år siden at sommerens høydepunkt skulle bli en samefestival langt oppe i marka så ville jeg kalt vedkommende for galen. Men her er jeg altså og jeg stortrives.
Når jeg sitter i bilen på vei hjem til Midtimellombygda kjenner jeg at jeg er litt misunnelig på dem som camper det oppe. Selv om jeg ikke er noen direkte kløpper på lavvo så skulle jeg nok fått det til i år også og hatt det like koselig rundt bålet som dem jeg passerte på turen ned. I morgen, tenker jeg. I morgen er det min tur til å sitte der.
foto: Ca.Strømsnes
Mange i lag og en sommerdag
Det hender når man er aktiv festivalgjenger at man faktisk glemmer å kjøpe mat og da er jungeltelegrafen i Midtimellombygda veldig grei å ha når jeg femten minutter senere sitter til bords hos naboen med pølser, potetmos og en iskald øl.
“Ingen alkohol på festivalområdet” er det første som møter meg på den første lange dagen av to lange dager på toppen av bakken og det gleder meg at jeg sannsynligvis ikke var den eneste som misforstod skiltet med det ukjente språket i fjor. Vi blir dirigert gjennom lavvo-campen, noe som passer meg bra da bakkene der er slakkere, på vei opp til der trærne deler seg og sletta kommer til syne i solskinn. Klokka er knapt passert elleve, det er allerede kommet endel folk og stemningen er fredag-formiddag-rolig så jeg benytter sjansen til å kikke litt på kunstutstillingen i den gamle låven. Det er svalt i rommet som rommer flere bilder i duse farger og et glassmonter med de vakreste knivene du kan tenke deg. Tenk å kunne eie en slik flott en kniv, tenker jeg. Men med tombola på konto nøyer jeg meg med en kopp kaffe.
Bodene som i går var skjeletter har begynt å fylles opp av sølvtøy, vesker, sko og klær i alle former og farger. De smiler bak fargene og snakker til meg på en språk jeg ikke forstår. Men i år er jeg mer forberedt, jeg har gjort hjemmeleksene og smiler tilbake og sier “bouris”. De smiler igjen og jeg håper de smiler fordi det ble riktig når jeg faller for en liten hvit og rød lommebok i tova ullgarn. Det strømmer musikk ut fra høytalerne og ved bordet bak jobbes det iherdig med noe jeg tror er samisk håndarbeide. Alt går i sakte tempo når man koser seg og sløver i sola på festival der man møter kjente og ukjente ansikter som man kanskje blir kjent med etter hvert. Jeg merker at jeg skulle ønske at de solgte øl. En øl i sola til musikken og stemningen hadde gjort susen…
foto: Ca.Strømsnes
Midt mellom glade fjes, musefletter og Supermann-t-skjorter finner jeg The Markussons på stram line med sjonglering og gjøglerier. Det skorter ikke på aktiviteter for barn der de flakser mellom rock og sirkus, sirkus og rock. Jeg tar en pause og samler fregner på nesa mens The Markussons lærer barna å gå på line, sjonglere og gjøre noe med to pinner med frynser på. De er flinke og barna lærer fort mens stolte foreldre sannsynligvis bruker opp hele batteriet i ett knips.
foto: Ca.Strømsnes
Og når jeg tussler ned bakkene igjen er det kommet opp flere telt på campen. Dette kommer til å bli en bra helg!
Med gårsdagen frisk i minne kjører jeg innom nærbutikken på vei hjem for å dusje, finpusse på «American Leikkas» til kveldens joikebattle og gjøre meg klar til kveldens konserter.
Rorschachs blekkraffineri
Med lukkede øyne kjenner jeg musikken hamre i takt med hjerteslagene når bassen slår som en streng i mellomgulvet. Jeg er musikken og musikken er meg og vi fletter oss sammen og former bilder.
foto: Ca.Strømsnes
“Vi må være forberedt på at noe skal komme”. Den dype stemmen bryter musikken, trekker meg ned fra høyden og jeg kan kjenne balansen komme snikende tilbake når han snakker med en rolig røst fra dypet der fremme i lyset. Det blinker i lys, lyd og farger og jeg rekker akkurat å trekke pusten så urørlig som jeg kan når bassen igjen slår meg bakover og jeg lukker øynene. Lukker øynene og tenker at det er slik de måtte ha følt det der de satt i parken sammen med Jim Morrison på varme sommernetter…
Han sier ting som jeg tenker på og ting jeg absolutt burde ha tenkt på. Teksten på skjermen og robotstemmen som snakker på et språk jeg ikke forstår trenger seg inn i hodet mitt og programmerer tankene mine. Jeg merker at jeg slapper av, jeg liker det og jeg nyter det som er en salig miks mellom bass, trommer, den dype røsten og robotstemmen. Det er sant som han sier at man må sette alle delene sammen i rett rekkefølge. Og det har de gjort for jeg henger med og stemningen henger med meg hele veien hjem.
foto: Ca.Strømsnes
Nuoraidmeannu
Svette, slitne og tørste ramler de ned fra fjellet når vi ankommer litt for sent til det de kaller for Nouraidmeannu. Vi er midtsommers på Myklebostad der de ivrig og glade forteller at de har sovet i lavvo, padlet i kajakk og buldret i fjellene. Tungt? Ja, det var litt tung, sier de og smiler. Det irriterer meg at vi kom for sent til buldringen, men det blåser fort bort av glade barneansikter og vi blir med bort til leir-plassen for å hjelpe til med å pakke ned, og sammen, utstyret.
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
Det må være nærmere 30 grader når de springer ned på stranda for å leke, bade og le høyt i sola. Jeg misunner dem litt gjennom nyinkjøpte solbriller fra den lokale bensinstasjonen når jeg ønsker at jeg var 10 år igjen og kunne springe bekymringsløst nede på stranda til takten av devil sticks festet til små, solbrune, armer som på mystisk vis har gjenvunnet energien. Jeg myser mot sola og med ryggen mot fjellene bærer jeg den siste boksen bort fra det som for femten minutter siden hadde vært Nuoraidmeannu-leiren med lavvo, leirbål, esker med mat, bokser med gjøglerier, sekker og turklær.
foto: Ca.Strømsnes
foto: Ca.Strømsnes
Der veien møter en stor M skiller vi lag. Jeg skal hjem. Barnelatteren skal videre til Rockemeannu. Vi er alle glade, solbrente og litt slitne.
Vi åpner det tiende året
Etter en mindre bensinlokk-krise, som løste seg takket være Mor Åse, er Pipetone jr. og jeg omsider på vei til sommerens vakreste eventyr og det er godt mulig at jeg lider av fornemmelse for forglemmelse, men jeg kan ikke huske at det var så lett å gå bakkene. Har jeg trent uten at jeg vet om det, tenker jeg når jeg kommer til toppen og blir premiert med gratis kaffe på sletta der solen skinner i takt med vimpelen i alle farger. Jeg smiler. Jeg er glad. Jeg er full av forventninger. Jeg er klar for fire dager med kunst, musikk, kultur, solskinn og glede!
foto: Ca.Strømsnes
Hun smiler i lilla velur når hun fester årets første festivalbånd på armen til mannen med det grå skjegget. Han som fyller den gamle låven med kreativitet i form og farge akkompagnert av frukt og musserende hvitt i slanke glass. Han som sier at han ikke hadde tenkt å holde noen tale, men kan likevel noe beskjedent fortelle at han for tyve år siden lagde en riktig så fin kniv som Kong Olav fikk. Jeg husker Kong Olav. Han minner meg om morfar og var en helt på linje med Derrick selv om Kong Olav ikke snakket tysk og heller ikke hadde pistol. Men han hadde en riktig så fin kniv, det hadde han.
foto: Ca.Strømsnes
Jeg drikker kaffe i pausen før Det Store Slaget mens Pipetone jr. suser omkring fargerike drakter på jakt etter mat og lekekamerater. Hun får både i pose og i sekk, putter posen oppi sekken og er såre fornøyd. Jeg er mindre fornøyd. Ryktene forteller meg at Cola-beger-mannen ikke kommer i år og jeg lurer litt på hva som har skjedd med ham? Er han syk eller er det finanskrisen som har sørget for at han har mistet jobben? Jeg savner Cola-beger-mannen, ønsker ham god bedring og håper han kommer tilbake til neste år. I år har jeg Festivalkruset og det får holde.
Det er tomt i stillasene, som på lørdag skal fylles med all slags godsaker, når vi går forbi på vei til Det Store Slaget der gresstribunene allerede er fylt med kamplystne og festivalstemte mennesker i alle aldre. Den minste av dem har store brune øyne og smiler enda større når Pipetone jr. legger godviljen til for å innynde seg i håp om mat eller lek når kampen allerede er inne på sin andre runde i første omgang. Har jeg gått glipp av annonseringen? Det er ingen, får jeg vite og så heier vi på det røde laget.
foto: Ca.Strømsnes
Det er fortsatt sol når vi kjører hjem på den første dagen. Pipetone jr. har sovnet med vinduet åpent til tonene av en selvkomponert joik bygd på restene til Don McLean og Sofia Jannok. “American Leikkas” kaller hun den når hun kommer til hovedveien der hun vurderer å melde seg på årets Joikebattle…
Minner om Festivalreglene
Sånn tre timer før det braker løs på Gàllogieddi ønsker Ilbmemeannu å påse at du er vel forberedt og minner om Festivalreglene:
1. Legg ikke ut på festival uten å være mentalt forberedt. Mye rart, sært, merkelig, forbausende og sjokkerende kan dukke opp.
2. Meld ifra hvor du går (dersom du er der med flere). Til høyre for scenen, bak den store mannen, rett utenfor inngangen og øverst til høyre for reinsdyret er alle gode beskrivelser du kan bruke for å fortelle hvor du er, slik at det blir lettere for andre å finne deg igjen senere.
3. Vis respekt for været om det er ute-festival. Kle deg deretter. Det ser dummere, enn kult ut, om du står der i t-skjorte når resten av publikum er kledd i ull og regntøy.
4. Vær rustet for endringer. Det kan være i festivalprogrammet, opplegget rundt, eller været. Ha med ryggsekk med utstyret en fest krever: klesskift, varm genser, penger, legitimasjon, sitteunderlag og muligens pledd. (Kommer helt an på type festival og tidspunkt på året.)
5. Lytt til erfarne festivalgjengere (og smil når du ikke skjønner språket). Hør på tips om konserter og utstillinger, og diskutér gjerne med tilsynelatende fremmede folk. Også en flott måte å skaffe nye bekjentskaper.
6. Bruk kart. Gjelder egentlig kun dersom festivalområdet er veldig stort. Det er greit å orientere seg litt og å vite hvor det viktigste er: inngang/utgang, toaletter og Cola-beger-mannen.
7. Gå gjerne alene. Om du ikke kjenner andre som vil på den ene festivalen du gjerne vil gå på så er det ingen som ser rart på deg om du står og gynger helt for deg selv. Det er flere som gjør det enn det ser ut til.
8. Slutt å drikke i tide. Du vil ikke svime av, sovne eller måtte gå på do midt i den beste timen. Dessuten, når du kommer til det punktet hvor du syns det er greit å kaste den kostbare halve, noenganger hele, ølen utover andre. Ja, da har du drukket for mye.
9. Spar litt på kreftene og kjenn dine egne begrensninger. Sidemannen syns ikke alltid det er like ålreit om du må støtte deg til han resten av kvelden fordi du ble for sliten av all drikkingen.
10. Når det er musikk: Syng mer enn gjerne med, men skal du synge høyt og skjærende rett inn i øret på andre medpublikumere, så sørg nå i det minste for at du kan teksten;)
foto: Ca.Strømsnes
Da skulle du være vel forberedt for det meste så da gjennstår det bare å si: Ha en flott festival!!
Sees i morgen klokka fem
Det regnet på samme tid i fjor, men da gjorde det ingenting for jeg hadde allerede tatt meg vann over hodet på sletta der musikken forfører deg og utsikten er med deg hjem. Hele veien hjem. I år vet jeg bedre, jeg er forberedt og klar til sommerens vakreste eventyr på toppen av bakkene. Jeg var at med regn kommer sol og med sol kommer glede når jeg pakker festivalkruset i sekken og gleder meg til fire dager som feirer ti år med samisk musikk og kultur.
foto: Ca.Strømsnes
Lykke til i, og med, bakkene i morgen og så sees vi på sletta klokka fem
Ilbmemeannu 