Skip to content

Màrkomeannu 2009 i bilder

03.08.09

Noen veier er smale, men ingen er så smale og svingete som veien til Màrkomeannu

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Gállogieddi

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Åpningen

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Nuoraidmeannu på Myklebostad

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Sigbjørn Skåden m/3.83 meter musikk

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Adjàgas

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Anders Bongo: Vinner av Joikebattle 2009

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Marthe Valle

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Lørdag kveld

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Festivalkruset og Ca.Strømsnes takker for i år

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Finale

02.08.09

Klokka er sånn omtrent kvart på sju når de første tonene fra Marthe Valle treffer oss der vi sitter på bakerste benk i solskinnet. Vi er klare for finalen og har ikke tenkt å gi oss før det lysner og i nord-Norge kan det være et problem midtsommer så jeg regner med at vi blir her til kalenderen kan fortelle oss at det er søndag. Jeg har alltid likt Marthe, både før hun ble kjæreste med nabogutten og etter at de gjorde det slutt, og når hun ber oss om å smile så smiler vi og ler mens vi i skjul åpner den forbudte boksen i sekken og heller innholdet over i medbrakte festivalkrus. Bak oss står skumle vakter i grå uniformer og jeg må innrømme at jeg synes det er litt sært å måtte smugdrikke på festival, men på den andre siden så får det meg til å føle meg ung og ellevill når neste artist byr på joik og munnharpe. Onkel Isak danser.

Det er masse folk på sletta og det er liv i alle bodene. Jeg innbiler meg at det er mindre folk i år enn det var i fjor, men det kan være at jeg i fjor ble så overrasket over hvor mange som hadde tatt turen til det jeg trodde var en bygde-samling for spesielt interesserte. Jeg tok feil i fjor og vi setter oss ned på gresset blant festdrakter i alle farger når det er klart for neste artist som for meg ender opp med å bli årets konsert-høydepunkt når vi med forundring og begeistring fryder oss over det vevre vesenet som lager disse fantastiske armbevegelsene akkompagnert til en miks av jazz, funk, joik og rock. Jeg er målløs!

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Stemningen er på topp når det faktisk begynner å bli skumring ute når siste band byr opp til dans og jeg skjønner at det er sant det som de sier at samer er veldig glad i å danse.

foto. Ca.Strømsnes

foto. Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

På vei ned til toalettet møter jeg onkel Isak. Han smiler og sier han har det bra når jeg treffer den lange køen som beveger seg usedvanlig fort i likhet med resten av kvelden og før jeg vet ord av det er siste konserten ferdig og vi sitter rundt leirbålet med øl og blir tilbudt tørka reinkjøtt av jenta med festivalens fineste poncho.

Klokka tre takker vi for oss for siste gang i år. Det vært noen fantastiske dager med herlig musikk, nydelig utsikt, strålende vær og god stemning. Takk for i år, takk for at du leste og så gjenstår det bare å si: Vi sees til neste år!!

Vi pakker sekken og gjør oss klar

01.08.09

Jeg pakker planene i sekken sammen med ullgenser, paraply, kamera, program og festivalkruset. Jeg er klar for årets siste akt av sommerens vakreste eventyr som begynner om nøyaktig to timer når nabo-drosjen kommer og henter meg for å frakte oss trygt forbi hovedveien, gjennom den smale veien med alle svingene og opp til bakkene. Jeg har kjørt den veien for siste gang i år for når paraply og festivalkruset er med så er det duket for en fuktig aften sammen med gode venner til lyden av god musikk.

Sees på sletta i kveld for siste gang i år og husk: at selv om stemningen ved bålet er aldri så god så kan likevel heimkoken være dårlig, at det å sove i lavvo når det er sol ute er ikke bra for søndags-formen, grav deg ned i tide og det er aldri for sent å snu.

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Adjàgas

31.07.09

Han ser ut som en 80-talls rocker. Hun ser ut som en finsk rakettspion. Sammen er de Adjàgas og når de virkelig trår til bærer stemmen hennes så langt du kan se og litt til. Sletta som tidligere i dag var full av unger er nå tatt over av festkledde mennesker i alle aldre og i alle farger. Jeg kikker ned på mine slitte olabukser og minnes den sommeren jeg hadde vært på ferie i Vadsø og gråt mine bitre tårer da mamma kunne fortelle meg at en slik fin en festdrakt kunne jeg ikke få. Den sommeren var jeg mye trist. Jeg er ikke trist i dag. Jeg er glad for å få ta del i noen jeg ikke er en del av og jeg beundrer språket som kommer ut av den lille, tynne, jenta i sort som står på scenen. Jeg lurer på hva hun egentlig sier når musikken endrer karakter og folk begynner å danse. Jeg tenker at folk som er tradisjonelle egentlig er veldig utradisjonelle og smiler når de beveger seg i takt med moderne joik og tunge rytmer som veklser mellom myk røst og sarte toner som midtfjords skifter kurs og forvandler seg til sterke krefter som kan bære det meste.

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Det er kommet saker og ting i alle bodene nå. Jeg kikker litt rundt for jeg leter etter en slik poncho som hun har hun som tar bilder og som har bodd i samme gate som meg i Urbania, men jeg kan ikke finne noe og den gamle damen som sitter i boden snakker ikke norsk. Jeg smiler og går videre. Videre til sølvsmykker, reinsdyrkjøtt, bøker og samiske klær før jeg setter meg ned med en kopp kaffe til de siste toner av Adjàgas og summingen av stemmer som blander seg og blir til en salig miks av alt og livet på sletta. Om noen hadde fortalt meg for tre år siden at sommerens høydepunkt skulle bli en samefestival langt oppe i marka så ville jeg kalt vedkommende for galen. Men her er jeg altså og jeg stortrives.

Når jeg sitter i bilen på vei hjem til Midtimellombygda kjenner jeg at jeg er litt misunnelig på dem som camper det oppe. Selv om jeg ikke er noen direkte kløpper på lavvo så skulle jeg nok fått det til i år også og hatt det like koselig rundt bålet som dem jeg passerte på turen ned. I morgen, tenker jeg. I morgen er det min tur til å sitte der.

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Mange i lag og en sommerdag

31.07.09

Det hender når man er aktiv festivalgjenger at man faktisk glemmer å kjøpe mat og da er jungeltelegrafen i Midtimellombygda veldig grei å ha når jeg femten minutter senere sitter til bords hos naboen med pølser, potetmos og en iskald øl.

“Ingen alkohol på festivalområdet” er det første som møter meg på den første lange dagen av to lange dager på toppen av bakken og det gleder meg at jeg sannsynligvis ikke var den eneste som misforstod skiltet med det ukjente språket i fjor. Vi blir dirigert gjennom lavvo-campen, noe som passer meg bra da bakkene der er slakkere, på vei opp til der trærne deler seg og sletta kommer til syne i solskinn. Klokka er knapt passert elleve, det er allerede kommet endel folk og stemningen er fredag-formiddag-rolig så jeg benytter sjansen til å kikke litt på kunstutstillingen i den gamle låven. Det er svalt i rommet som rommer flere bilder i duse farger og et glassmonter med de vakreste knivene du kan tenke deg. Tenk å kunne eie en slik flott en kniv, tenker jeg. Men med tombola på konto nøyer jeg meg med en kopp kaffe.

Bodene som i går var skjeletter har begynt å fylles opp av sølvtøy, vesker, sko og klær i alle former og farger. De smiler bak fargene og snakker til meg på en språk jeg ikke forstår. Men i år er jeg mer forberedt, jeg har gjort hjemmeleksene og smiler tilbake og sier “bouris”. De smiler igjen og jeg håper de smiler fordi det ble riktig når jeg faller for en liten hvit og rød lommebok i tova ullgarn.  Det strømmer musikk ut fra høytalerne og ved bordet bak jobbes det iherdig med noe jeg tror er samisk håndarbeide. Alt går i sakte tempo når man koser seg og sløver i sola på festival der man møter kjente og ukjente ansikter som man kanskje blir kjent med etter hvert. Jeg merker at jeg skulle ønske at de solgte øl. En øl i sola til musikken og stemningen hadde gjort susen…

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Midt mellom glade fjes, musefletter og Supermann-t-skjorter finner jeg The Markussons på stram line med sjonglering og gjøglerier. Det skorter ikke på aktiviteter for barn der de flakser mellom rock og sirkus, sirkus og rock. Jeg tar en pause og samler fregner på nesa mens The Markussons lærer barna å gå på line, sjonglere og gjøre noe med to pinner med frynser på. De er flinke og barna lærer fort mens stolte foreldre sannsynligvis bruker opp hele batteriet i ett knips.

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Og når jeg tussler ned bakkene igjen er det kommet opp flere telt på campen. Dette kommer til å bli en bra helg!

Med gårsdagen frisk i minne kjører jeg innom nærbutikken på vei hjem for å dusje, finpusse på «American Leikkas» til kveldens joikebattle og gjøre meg klar til kveldens konserter.

Rorschachs blekkraffineri

30.07.09

Med lukkede øyne kjenner jeg musikken hamre i takt med hjerteslagene når bassen slår som en streng i mellomgulvet. Jeg er musikken og musikken er meg og vi fletter oss sammen og former bilder.

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

“Vi må være forberedt på at noe skal komme”. Den dype stemmen bryter musikken, trekker meg ned fra høyden og jeg kan kjenne balansen komme snikende tilbake når han snakker med en rolig røst fra dypet der fremme i lyset. Det blinker i lys, lyd og farger og jeg rekker akkurat å trekke pusten så urørlig som jeg kan når bassen igjen slår meg bakover og jeg lukker øynene. Lukker øynene og tenker at det er slik de måtte ha følt det der de satt i parken sammen med Jim Morrison på varme sommernetter…

Han sier ting som jeg tenker på og ting jeg absolutt burde ha tenkt på. Teksten på skjermen og robotstemmen som snakker på et språk jeg ikke forstår trenger seg inn i hodet mitt og programmerer tankene mine. Jeg merker at jeg slapper av, jeg liker det og jeg nyter det som er en salig miks mellom bass, trommer, den dype røsten og robotstemmen. Det er sant som han sier at man må sette alle delene sammen i rett rekkefølge. Og det har de gjort for jeg henger med og stemningen henger med meg hele veien hjem.

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Nuoraidmeannu

30.07.09

Svette, slitne og tørste ramler de ned fra fjellet når vi ankommer litt for sent til det de kaller for Nouraidmeannu. Vi er midtsommers på Myklebostad der de ivrig og glade forteller at de har sovet i lavvo, padlet i kajakk og buldret i fjellene. Tungt? Ja, det var litt tung, sier de og smiler. Det irriterer meg at vi kom for sent til buldringen, men det blåser fort bort av glade barneansikter og vi blir med bort til leir-plassen for å hjelpe til med å pakke ned, og sammen, utstyret.

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Det må være nærmere 30 grader når de springer ned på stranda for å leke, bade og le høyt i sola. Jeg misunner dem litt gjennom nyinkjøpte solbriller fra den lokale bensinstasjonen når jeg ønsker at jeg var 10 år igjen og kunne springe bekymringsløst nede på stranda til takten av devil sticks festet til små, solbrune, armer som på mystisk vis har gjenvunnet energien. Jeg myser mot sola og med  ryggen mot fjellene bærer jeg den siste boksen bort fra det som for femten minutter siden hadde vært Nuoraidmeannu-leiren med lavvo, leirbål, esker med mat, bokser med gjøglerier, sekker og turklær.

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

foto: Ca.Strømsnes

Der veien møter en stor M skiller vi lag. Jeg skal hjem. Barnelatteren skal videre til Rockemeannu. Vi er alle glade, solbrente og litt slitne.